→ English translation of this story ←
→ Her kan du lese kortversjonen av historien ←
Jeg som skriver dette heter Christer Johansen og jeg eier en boligseksjon (leilighet) i sameiet som omtales i teksten lengre ned gjennom mitt heleide firma Norsin Invest AS.
Min gode nabo, som også er en del av denne historien, eier også en boligseksjon (leilighet) i sameiet som omtales.
Den tredje hovedpersonen i denne historien heter Hanne Sine Andresen og hun eier næringsseksjonen i sameiet som omtales gjennom sitt firma HS Eie AS.
Andre personer som for så vidt er en del av det som omtales, slik som navn på advokater og personer som har gitt uttalelser i saken som omtales, er forsøkt tilslørt i både tekst og dokumenter som er en del av denne historien. Det er gjort først og fremst fordi de ikke er parter i den saken som omtales, og for å beskytte disse mot alle de former for oppmerksomhet og eventuelle henvendelser en slik publisering vil kunne innebære. De som eventuelt har ett ønske om å se de delene av dokumentene som er tilslørte vet vel antakelig også hvor de kan henvende seg for å få se dokumentene i sin helhet. De er jo i utgangspunktet offentlig dokumenter som er tilgjengelige for alle.
Når jeg i teksten videre bruker ordet "næringsseksjonen" så er det i praksis Hanne Sine Andresen som omtales. Og når jeg omtaler "kaféen" så er det også Hanne Sine Andresen jeg egentlig mener, selv om hun ikke selv drev kaféen så er det altså hun som eier lokalene som ble leid ut for kafédriften og det var også hun som la premissene for hvordan driften av kaféen skulle foregå. Og når jeg i teksten nedenfor bruker ordet "motparten" så er det også Hanne Sine Andresen jeg i praksis omtaler.
Og likeledes når jeg refererer til "boligseksjonene" eller "leilighetene" så er det i praksis min gode nabo og meg selv som omtales.
Når bruker ordene "vi" eller "oss" så er det min gode nabo og meg selv i fellesskap jeg mener.
Ingen skal få gjemme seg bak ord som "sameiet" eller "styret" eller et firmanavn, slike institusjoner utfører ikke handlinger, det er det menneskene bak som gjør!
Det er heller ikke noe som heter «er til beste for sameiet», det er enten til det beste for menneskene bak sameiet, eller det motsatte. Og i et sameie så inngår det gjerne mer enn ett menneske, ellers så hadde det jo ikke vært et sameie.
Siden jeg ikke har juridisk bakgrunn så kan det nok hende at jeg har en litt upresis tilnærming til jussen i det jeg skriver og kanskje bruker jeg noen litt upresise formuleringer. Men det får så være, mere presise og juridisk korrekte formuleringer fremgår av det materialet jeg viser til og legger ved.
Jeg føler meg litt som Øyvind Blunck som imiterer en historieforteller når jeg nå har bestemt meg for å skrive ned dette, for det burde jo vært ei skrøne, men det er jo ikke det! I motsetning til Øyvind blunk sin historie så er ikke denne historien det minste morsom, kanskje bortsett fra slutten, litt avhengig av hvilken side av bordet man sitter på. For på samme måte som mange gode historier så ender også denne historien godt til slutt.
De som kjenner meg vet vel at jeg for flere år siden flyttet til Singapore og er etablert med familie der, men jeg har jo fortsatt familie og tilknytning til Norge og spesielt Hamar, og jeg har alltid vært glad i Mjøsa. Så når anledningen bød seg og det ble lagt ut to leiligheter til salgs i en flott eiendom helt ned mot Mjøsa så bare måtte jeg kjøpe en av disse. Det var på vårparten i 2011, nesten 13 år siden når denne historien skrives ned. Jeg fikk ganske raskt en hyggelig nabo i leiligheten rett over min egen. Selv om selger den gangen var et firma så var reell selger (eier av firmaet) en hyggelig eldre herremann. Den korte tiden jeg kjente ham lærte jeg ham å kjenne som en hedersmann, som var aktiv selv om han var godt opp i 80-årene og vel egentlig var pensjonist. Han var utdannet jurist og var høyesterettsadvokat, og min mor har i ettertid fortalt at hun i en periode hadde ham som lærer i rettslære på "Katta" (Hamar Katedralskole - som den gang het Hamar Handelsgymnasium) når han var en ung mann og relativt nyutdannet jurist. Hun husket ham godt og hadde bare positive ting å fortelle om ham. Men nok om det. Han leide ut resten av bygget, og "alle" med tilknytning til Hamar som går lengre tilbake enn til ca. 2013 kjenner antakelig dette stedet som "Torp Legesenter".
For min del så er dette ett feriested, ei "hytte ved Mjøsa", som jeg bruker noen uker i året og da aller helst de varmeste sommermånedene. Men når jeg er der så er det jo "hjemme", og min gode nabo i etasjen over har sitt hjem der. Siden jeg har tråkket barneskoene mine i samme område så var jeg selvsagt før jeg valgte å kjøp fullt klar over at bare noen få meter lengre ned så ligger den populære "Torpstranda", med alt det innebærer, spesielt på varme sommerdager. Om jeg hadde jeg være folkesky så hadde jeg åpenbart ikke kjøpt leilighet akkurat der. Men eiendommen er jo inngjerdet, og er jo privat eiendom selv om den er organisert som et sameie. Det er forøvrig et krav fra Hamar kommune at eiendommen skal ha gjerde mot offentlig område, dette er nedfelt i en særskilt reguleringsplan for eiendommen, noe som er gjort for å forhindre "privatisering" av friområdene umiddelbart inntil eiendommen. Men nok om bygget og eiendommen og historien bak den.
Livet går jo sin gang og dessverre så gikk den eldre herremannen bort i underkant av to år etter at jeg kjøpte leiligheten. Og det ble et arveoppgjør slik det jo blir når noen faller fra.
Våren 2013 traff vi for første gang arvingene av næringsseksjonen i sameiet, og det ble avholdt et uformelt årsmøte i sameiet. Uformelt, fordi de enda ikke hadde full oversikt over sameiets forretningsførsel. Vi presenterte oss og det ble en del prat om historikk, og det ble presisert at de (arvingene) enda ikke hadde besluttet hvem som rent formelt ville overta næringsseksjonen, eller om den ville bli solgt. Det var et hyggelig møte med en normalt god tone.
I Januar 2014 så flyttet legesenteret som holdt til i næringsseksjonen i bygget, slik at det meste av bygget i en periode ble stående tom.
I løpet av våren 2014 så ble vi to som eier boligseksjoner i sameiet gjort kjent med at det var datteren til forrige eier, Hanne Sine Andresen, som hadde overtatt eller skulle overta næringsseksjonen i sameiet i forbindelse med arveoppgjøret. Hun eier den fortsatt når denne historien skrives ned, gjennom sitt selskap HS Eie AS.
Sommeren 2014 hadde sameiet sitt første ordinære årsmøte etter at ny eier overtok næringsseksjonen. Det var en god tone i møtet, som ble avholdt på terrassen i min seksjon i sameiet. Det ble valgt ett nytt styre i sameiet som da bestod av oss tre som eier seksjoner i sameiet, og i tillegg datteren til Hanne Sine Andresen. Det var ingen spesielle saker på agendaen utover de punktene man er pliktig til å ta opp i ett slikt årsmøte.
Slik fortsatte det de neste tre årene. Det var en god tone i sameiet, og årsmøtene i sameiet ble gjennomført i fred og fordragelighet. Vi tok beslutninger i fellesskap, og det ble gjennomført en del litt større vedlikehold og nyinstallasjon i sameiet. Alt dette i fred og fordragelighet. Det var heller ingen endringer i styresammensetningen i disse årene, og Hanne Sine Andresen sin datter var mer ett passivt styremedlem som ikke stilte i de årlige styremøtene og årsmøtene. Men det var helt uproblematisk. næringsseksjonen var i denne perioden leid ut til en del mindre virksomheter som da hadde kontoradresse og tilhold i bygget. Dette var også helt uproblematisk.
Under årsmøtet i sameiet i mai 2017 så informerte Hanne Sine Andresen om at hun planla å starte opp "sommerkafé" i den delen av bygget som ligger mot sør, de to boligseksjonene i bygget ligger i nordenden av bygget. Kafédriften skulle starte opp medio Juni samme år, og vi to som har leiligheter i bygget ble oppfordret til å melde fra om eventuelle problemer som måtte oppstå i forbindelse med kafédrift slik at vi kunne finne en best mulig løsning for alle parter i bygget.
Det meste av sommeren gikk uten noen store utfordringer i tilknytning til kafédriften. Det var en del mer trafikk på fellesarealene til sameiet enn det hadde vært tidligere år, med strandgjester og andre som besøkte kaféen. Det vi ikke var blitt fortalt var at kafégjestene i all hovedsak ville oppholde seg på fellesarealene til sameiet og ikke i næringsseksjonen sine lokaler, selv om de den sommeren holdt seg i hovedsak i den enden av eiendommen hvor kafélokalet ligger. Men jeg tenkte jo allerede da at det kanskje var litt spesielt å drive kafédriften i hovedsak på sameiets fellesarealer, når inntektene av driften går til en seksjon og slik sett ikke kommer sameiet til gode. Jus er ikke mitt spesialfelt, men jeg har i hvert fall lest meg til at fellesarealer i ett sameie tilhører sameiet og alle sameiets seksjoner i fellesskap. Da virker det jo også naturlig at eventuelle inntekter fra næringsdrift på fellesarealer skal komme sameiet til gode i en eller annen form. Uansett, ingen gjorde noen sak ut av dette og sommeren ble til høst og vinter som igjen ble til vår.
Våren 2018 registrerte jeg at det var en ny driver av kaféen, som virket mere "profesjonell" og med et bredere tilbud til publikum. Kaféen åpnet tidlig den våren, og det ble etter hvert satt ut utemøbler på fellesarealene til sameiet, som så eksklusive ble benyttet av kaféen og kaféens gjester. Det var veldig bra vær denne den sommeren, med yrende liv på "Torpstranda", og veldig mange besøkende kom for "uteservering" på kaféen. Det var blitt satt ut veldig mange bord og stoler, og også et stort antall solstoler/solsenger. Dette ble heller ikke ryddet bort etter kaféens stengetid. Dette ble etter hvert veldig plagsom for oss som har leilighet og privat uteplass på området. Publikum benyttet etter hvert nærmest alle deler av fellesarealet i sameiet, også tett opptil de private uteplassene. Jeg opplevde også flere ganger den sommeren at folk ville inn hos meg å benytte toalettet. Området ble også flittig brukt utenom kaféens åpningstider den sommeren, og solstoler ble flyttet rundt på området etter hvert som sola flyttet på seg.
Jeg kritiserer på ingen måte de som benyttet området, de ble jo invitert til det av kaféen og det var ingen skilting eller annen informasjon som sa at det faktisk var to private boliger på området. Området fremstod jo nærmest som offentlig område, eller i hvert fall som et næringsområde som var "tomt" utenfor normale åpningstider. Jeg forstår jo at det på ingen måte var innlysende at det faktisk også var noen sitt hjem.
Årsmøtet i sameiet ble avholdt og det ble gitt tilbakemeldinger til næringsseksjonen om disse forholdene både før og under årsmøtet, og dette var også en egen sak på agendaen til årsmøtet. Det ble vedtatt og protokollført at «Nødvendige tiltak må gjennomføres» og at vi i fellesskap skulle evaluere dette før neste ute sesong (altså før våren 2019). Fortsatt var det en god tone i sameiet, og jeg var av den oppfatning at vi alle ønsket å unngå tilsvarende for fremtiden og at vi i så måte hadde felles mål. Vi ble enige om at hver seksjon innen utgangen av 2018 skulle komme med forlag til hva vi mente kunne løse/bedre situasjonen.
Sammen med min gode nabo i etasjen over så spilte jeg inn følgende forslag til noen enkle og rimelige tiltak som vi mente at sannsynligvis ville gi den nødvendige skjerming mot alle de ulempene kafédriften på fellesarealene i sameiet medførte for oss:
Jeg mener det er helt vanlig at serveringssteder som har uteservering bedriver dette innenfor et avgrenset område. Vi viste også i vårt forslag til tiltak til Lov om eierseksjoner hvor det i § 25 andre avsnitt står følgende:
Vi mente jo at vi ble påført en urimelig og unødvendig ulempe, spesielt siden denne ulempen mest sannsynlig kunne avhjelpes vha. tiltakene ovenfor, så vi fant det riktig å vise til denne bestemmelsen i eierseksjonsloven. Vi regnet med at det vi hadde foreslått, eller i hvert fall noe som likner, ville bli vedtatt og gjennomført av sameiet. Spesielt siden vi i fellesskap vare enige om og hadde enstemmig vedtatt på årsmøtet i sameiet samme år at «nødvendige tiltak må gjennomføres».
Som et alternativ så nevnte vi også muligheten for å gjøre en avtale mellom seksjonene om enerett til bruk av enkelte deler av fellesarealene, det vil si i praksis en slags fordeling av disposisjonsrett i forhold til eierbrøk.
2018 ble til 2019, og da det fortsatt ikke var kommet noen innspill i forhold til tiltak fra næringsseksjonen, slik vi ble enige om og vedtatt på årsmøtet året før, så etterlyste jeg dette. Det skulle gå enda noen uker før innspillet kom sånn ca. midt i februar 2019.
Som jeg allerede har nevnt så har sameiet to boligseksjoner samt en næringsseksjon, hvorav næringsseksjonen har ca. 75% av bygget/sameiebrøken og de to boligseksjonene har til sammen ca. 25% av bygget/sameiebrøken. Denne fordelingen etter sameiebrøken gjenspeiler også i stemmefordelingen i sameiets øverste organ som jo er årsmøtet, hvor de fleste beslutninger kan avgjøres med 2/3 flertall. Næringsseksjonen i dette sameiet har dermed i utgangspunktet alene rent flertall i de fleste saker som skal besluttes under årsmøtet i sameiet. Det skulle etter hvert vise seg å være særdeles problematisk. Heldigvis så finnes det dog bestemmelser om mindretallsvern og inhabilitet i eierseksjonsloven, og også noen bestemmelser som sier at enkelte beslutninger krever enighet blant alle seksjonseiere i ett sameie. Heldigvis så har våre lovgivere tenkt tanken at enkelte med makt kan finne på å misbruke den makta de har.
Uansett, når innspillet fra næringsseksjonen endelig kom så var det helt uten spor av tiltak for å avhjelpe de ulempene bruker an fellesarealene i sameiet medfører for de to boligene i sameiet. Det var egentlig bare en oppramsing av hvilke rettigheter næringsseksjonen mente å ha, og slik vi oppfattet det så mente næringsseksjonen å ha rett til å gjøre nærmest hva den ville. Vi måtte bare finne oss i de ulempene dette måtte medføre for oss, og alle våre innspill ble kontant avvist. Og med det så var jo premissene for hvordan forholdet i sameiet skulle bli videre lagt.
Etter dette var det helt slutt på den gode tonen i sameiet, og vi måtte etter hvert søke juridisk bistand og engasjere en advokat for å bistå oss. Det ble steile fronter, med oss to med boliger i sameiet på den ene siden og Hanne Sine Andresen og HS Eie med sin næringsseksjon på den andre siden. Motparten engasjerte også sin egen advokat og så var jo nabokrangelen i full gang. Det blir altfor mye å beskrive i detalj, men det ble en lang og tung tid hvor vi to med leiligheter ble utsatt for en lang rekke tiltak og vedtak i sameiet som vi opplevde at var rettet direkte mot oss, og som vi mente ikke kunne ha noen betydning utover at det gjorde det mest mulig vanskelig for oss. Det ble mye svært ubehagelig kommunikasjon frem og tilbake, delvis gjennom advokater, og slik gikk tiden mens kostnadene økte.
Noen eksempler på ting vi i perioden ble utsatt for:
Hele situasjonen var nå blitt til noe helt annet enn det som i utgangspunktet utløste denne situasjonen, nemlig næringsseksjonens bruk av fellesarealene i sameiet på en slik måte at det medførte en urimelig og unødvendig ulempe for de to boligene i sameiet. Det er jo da også tragikomisk å kunne fastslå at det "taugjerdet" vi opprinnelig foreslå som tiltak for å bøte på nettopp det faktisk ble satt opp i løpet av sommeren 2020, og det står fortsatt når dette skrives ned. Min opplevelse der og da var, og er fortsatt, at nå skulle vi "tas".
Vi er nå kommet til 2021, og det var den 6. september det året at adkomstvegen "vår" ble fjernet og erstattet med gressplen og kantstein. Vi forsøkte jo gjennom vår advokat å stoppe dette i forkant, som varslet Hanne Sine Andresen om at det hun var i ferd med å gjennomføre var ett ulovlig tiltak og bad henne om å umiddelbart stoppe arbeidene. Det ble samtidig varslet søksmål dersom arbeidet ikke avsluttes og området gjenopprettes til slik det opprinnelig var. Men dette prellet nok av som vann på gåsa, for arbeidet fortsatte jo og vegen forsvant jo.
På dette tidspunktet så var det jo ingen veg utenom en rettslig prosess for å kreve tilbake den adkomstvegen vi mente vi helt urettmessig var blitt fratatt. Vi begynte med å politianmelde Hanne Sine Andresen for hærverk, den saken ble jo helt som forventet ganske raskt henlagt. Partene ble innkalt til frivillig mekling, men Hanne Sine Andresen ønsket ikke å møte så da ble det ikke noe ut av det.
Det neste skrittet ble å via vår advokat sende inn en såkalt forliksklage til Hedmarken Forliksråd, med krav om at adkomstvegen frem til leilighetene våre ble gjenopprettet. Dette ble gjort 18.8.2021, altså noen dager før adkomstvegen ble fysisk fjernet, men etter at parkeringsskiltene var skåret ned og adkomsten var blitt blokkert med jord, vi skjønte jo på det tidspunktet hvilken veg dette gikk. Så var det bare å vente på svar og beramming av saken i forliksrådet. Nå er det jo slik at forliksrådet først og fremst forsøker å løse tvister ved hjelp av mekling, så jeg hadde i utgangspunktet veldig liten tro på at denne saken skulle finne sin løsning i forliksrådet. Men for å komme videre i rettssystemet så er det altså et krav at man først tar turen innom forliksrådet, at dette blir en ekstra kostnad som koster penger som man heller ikke uten videre kan kreve å få erstattet er bare slik det er.
Det ble avholdt rettsmøte i Hedmarken Forliksråd 1.3.2022, hvor alle parter var til stede. Vi fikk forklare oss etter tur før vi etter hvert etter tur ble spurt om vi ønsker at forliksrådet skal avsi dom i saken. Både jeg og min gode nabo svarte at «Ja takk, det ønsker vi». Når Hanne Sine Andresen fikk det samme spørsmålet så bet jeg meg merke i hva hun svarte, og dette er ordrett sitat: «Ja, men jeg godtar uansett ikke noe som går imot meg». Og akkurat det skulle etter hvert vise seg å være et fullstendig sannferdig utsagn!
Forliksrådet har jeg nå lært at er den laveste rettsinstansen for sivile saker i Norge. De løser saker først og fremst gjennom mekling, men kan i noen tilfeller også avsi dom for et krav. Men siden de som er "dommere" i forliksrådet er legfolk og ikke jurister, så setter det begrensninger for hvilke saker de kan avsi dom for.
Det var derfor ingen bombe når vi den 22.3.2022 mottok brev fra forliksrådet hvor beslutningen var at saken ble innstilt. Så var vi like langt da!
Her kan du lese beslutningen fra Hedmarken Forliksråd 22.03.2022
Veien videre ble da å via vår advokat stevne Hanne Sine Andresen og hennes firma HS Eie AS for Østre Innlandet Tingrett, med krav om at adkomstvegen frem til leilighetene våre ble gjenopprettet. Nå begynte jo kostnadene å rulle enda fortere, så det ble også tatt med krav om kostnadsdekning. Stevningen ble sendt til Østre Innlandet Tingrett 1.7.2022. Siden det i Norge er rettsferie i perioden 1. Juli til 15. August så ble stevningen nok i praksis ikke mottatt/behandlet for en gang sent i August 2022. Så her var det bare å vente, igjen.
Det ble en del kommunikasjon frem og tilbake mellom Østre Innlandet Tingrett og våre respektive advokater før det 5.10.2022 ble avholdt et såkalt "planmøte" mellom de samme partene hvor endelig ble fastsatt at såkalte hovedforhandlinger (i praksis rettssaken) ville bli avhold i Østre Innlandet Tingrett 3. Februar 2023. Så var det bare å vente litt til, nok en gang.
Selv kjøpte jeg flybilletter i god tid får å være på plass på Hamar i god tid før selve rettssaken. Men, den 17. Januar 2023 fikk jeg kopi av motpartens prosesskriv til Østre Innlandet Tingrett hvor denne ba om at saken ble omberammet fordi motpartens Advokat skulle ha sykefravær 17 dager senere, altså dagen for rettssaken. Dette ble innvilget av retten, så ble det for min del en bortkastet flybillett og enda litt mer venting. Jeg insinuerer ingen ting, og jeg skal slett ikke stille spørsmål ved at noen er syke, men jeg må få lov til å fastslå at selv har jeg aldri visst at jeg skulle bli syk 17 dager frem i tid. 😀
Noen uker gikk før saken endelig ble omberammet og det ble avtalt et nytt tidspunkt for rettssaken, som da ble berammet til 18. April 2023, Rettssaken ble også avholdt den dagen i Østre Innlandet Tingrett med aller parter til stede, flybilletten min ble vesentlig dyrere denne gangen siden jeg jo ikke hadde aledning til å kjøpe den i god tid. For min egen del så ble rettssaken en selsom opplevelse, og jeg kjente godt på nerver selv om jeg normalt ikke har problemer med å stå foran hverken små eller store forsamlinger. Men det var noe helt annet å være i en rettssak, hvor noen tar på seg sorte kapper og skal dømme nettopp deg. Rettssaken tok det meste av dagen, og så var det bare å vente igjen.
Endelig, den 15, Mai 2023 fikk jeg en e-post fra advokaten vår med dom i saken, og det var ikke helt uten spenning og nervøsitet at jeg åpnet akkurat den e-post meldingen. Man vet jo aldri helt, jus er langt i fra mitt spesialfelt og det er vel heller ikke alltid at det som umiddelbart kan virke rettferdig blir resultatet i en sivil tvistesak. Jeg hadde jo hele tiden vært sikker på at vi hadde en "rettferdig" sak, og jeg hadde også hele tiden trodd at vi ville vinne frem med vårt helt rimelige krav, men det er jo ikke det samme som å være helt sikker. Så det var en enorm lettelse og ganske så tilfredsstillende å åpne e-post og lese at vi hadde vunnet saken på alle punkter, helt uten noen som helst tvil. Da var dette endelig over, trodde vi da...
Dom fra Østre Innlandet Tingrett 15.05.2023
Men hvor lenge var Adam i paradis? Jeg aner ikke, men jeg har lest at enkelte hevder at det var ett sted mellom 6 og 7 timer. Og det tok ikke så veldig mye lengre tid før vi innså at denne saken slett ikke var over med dommen fra Østre Innlandet Tingrett. Hanne Sine Andresen er jo ikke ei dame som gir seg, så her ble det anket til Eidsivating Lagmannsrett. I anken ble det brakt inn en rekke nye momenter, dommen ble anket i sin helhet, og det ble i anken hevdet at Østre Innlandet Tingrett både hadde gjort feil i forhold til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, altså misforstått både bevisene i saken og loven som sådan. De var vel da, sagt med litt andre ord, inkompetente. Eller i hvert fall så mente den ankende parten det.
Så fulgte det som for meg fremstod som en nærmest endeløs rekke med skriving frem og tilbake mellom advokatene og Eidsivating Lagmannsrett hvor det ble argumentert henholdsvis for og imot at ankesaken skulle kunne fremmes for lagmannsretten. Det var nemlig det som var vår påstand i tilsvaret til anken, at saken skulle nektes fremmet for Eidsivating Lagmannsrett, subsidiært at anken skulle forkastes (det er visstnok en forskjell). Delvis fordi verdien av det man her er uenige om ikke overstiger et visst minimumsbeløp, men selvsagt også fordi vi mener dommen er korrekt, at bevisene har blitt forstått og korrekt vurdert og at Østre Innlandet Tingrett ikke har misforstått loven.
Langt om lenge så kom det endelig en beslutning fra Eidsivating Lagmannsrett, den kom rett før julen 2023 så det ble jo en hyggelig "julegave" å kunne lese at Eidsivating Lagmannsrett hadde enstemmig besluttet å ikke gi sitt samtykke til å fremme ankesaken. Og snipp snapp snute så var det endelig over, trodde vi igjen...
Beslutning fra Eidsivating Lagmannsrett 07.12.2023
Det ble en fredelig jul i 2023, og både ribba og akevitten smakte litt ekstra godt den jula. Nå var jo endelig saken avgjort, og bare snøen ble borte ja da skulle vi få endelig få tilbake adkomstvegen "vår" (rent teknisk er den jo selvsagt sameiets adkomstveg). Erstatning for mye av de direkte utgiftene vi hadde hatt skulle vi jo også få, så jula kunne jo egentlig ikke blitt så mye bedre.
Men så var det dette med hvor lenge Adam var i paradis da, eller noen ville kanskje si at etter den søte kløe så kommer den sure svie. Men Hanne Sine Andresen hun sa at «jeg godtar uansett ikke noe som går imot meg». Søren, jeg hadde jo helt glemt at hun sa det allerede i forliksrådet, og hun er jo til å stole på den dama. Så her ble det anke til Norges Høyesterett. «Er det mulig da» tenker kanskje noen, og ja det er jo det. Og har man arvet pengene så er det vel heller ikke så farlig hvordan man bruker dem, tenker jeg. For alt dette koster penger, til dels mye penger, så "potten" øker jo i takt med at det ankes.
Anken til Norges Høyesterett kom den 15. Januar 2024, for motparten mente jo at også Eidsivating Lagmannsrett hadde tatt feil i sin enstemmige avgjørelse. Hun mente også at Eidsivating Lagmannsrett hadde misforstått både fakta i saken og lovens bokstav, og at de også hadde begått saksbehandlingsfeil. Eidsivating Lagmannsrett var visst inkompetente de også, mente tydeligvis den ankende part. Så her hadde Norges Høyesterett en jobb å gjøre med å korrigere alle de feilene som var blitt begått. Ja det hevdes vel egentlig i anken at alle andre enn den ankende part tar feil på alle punkter i denne saken. Kan det virkelig være slik da? Kan det være slik at alle andre enn Hanne Sine Andresen tar feil?
Det beste svaret vi får på det spørsmålet skulle komme fra Norges Høyesteretts Ankeutvalg, et utvalgt jeg nå har lært at består av tre oppnevnte Høyesterettsdommere, og som jeg nå også har lært at har som oppgave å vurdere alle saker som ankes til Norges Høyesterett, og beslutte hvilke ankesaker som skal tillates fremmet for Norges Høyesterett og hvile ankesaker som skal forkastes. Jeg fikk kjennelsen fra Norges Høyesteretts Ankeutvalg 5. Februar 2024, i Høyesterett så går det i hvert fall fort!
Så da har vi vel fått svaret på hvem som tok feil da? Eller har vi det? Høyesterett sier i hvert fall i sin kjennelse «Ankeutvalget finner det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem» og forkaster med det anken. Men kanskje tar de feil de også? Og er det kanskje slik at Norges Høyesterett er inkompetente de også?
Men nå, ja nå er vel denne saken endelig over da, eller er den det?
Kjennelse fra Norges Høyesterett ankeutvalg 02.02.2024
Den 15. April 2024 fikk vi en e-post fra Hanne Sine Andresen hvor hun sier at hun ikke vil sette opp igjen parkeringsskiltene, slik hun er pålagt å gjøre i den nå rettskraftige dommen fra Østre Innlandet Tingrett. I dommen fra Østre Innlandet Tingrett 15.05.2023 så står det i domsslutningen:
Hanne Sine Andresen skriver i sin e-post at hun forholder seg til dommen fra Østre Innlandet Tingrett, og så argumenterer hun for at parkeringsskiltene ikke skal settes opp igjen og skriver også noe, etter mitt syn, svada om hvordan tingrettens dom skal tolkes.
Hvordan det går an å tolke det tredje punktet i domsslutningen fra Østre Innlandet Tingrett som noe annet enn at parkeringsskiltene skal settes opp igjen er jo interessant i seg selv, og jeg innser jo at uansett hvordan man argumenterer så er det jo ikke mulig å nå frem hos Hanne Sine Andresen som med all tydelighet demonstrerer at hun er tro mot det hun sa allerede når denne saken var oppe til behandling i Hedmarken Forliksråd, som var: «jeg godtar uansett ikke noe som går imot meg». For akkurat det går jo igjen som en rød tråd i hele denne saken.
Jeg ønsker egentlig ikke å male fanden på veggen, men jeg blir ikke veldig overrasket dersom adkomsten fra nord når og hvis den blir tilbakeført slik Hanne Sine Andresen er dømt til å gjøre, ikke blir i nærheten av slik den var før hun gjennomførte sine ulovlige tiltak. Alt annet vil jo være inkonsistent i forhold til hva hun har gjort i denne saken så langt.
Er det mulig å oppfatte noe av dette som annet enn (ytterligere) trakassering?
Jeg må ærlig innrømme at jeg blir litt satt ut av det jeg oppfatter som en slags forakt for retten og dens beslutning. 😲
Om jeg selv hadde den innstillingen at "jeg godtar uansett ikke noe som går imot meg", og om jeg samtidig hadde ment at alle andre unntatt meg selv tok feil, ja da hadde nok jeg også opptrådt på samme måte som Hanne Sine Andresen velger å gjøre.
Det kom jo ikke som en stor overraskelse når vi måtte fastslå at den "adkomsten" som ble gjenopprettet en dag sent i april 2024 ble noe helt annet enn den adkomstvegen som opprinnelig var. Hanne Sine Andresen valgte å legge en form for gressarmering i form av to "hjulspor" over gressplenen. Selv om noen nok rent subjektiv sikkert kan mene at det ble en "penere" løsning, så kan jo ikke den valgte løsningen på noen måte sidestilles rent bruksmessig med den vesentlig bredere adkomstvegen som opprinnelig var der.
At heller ikke andre oppfatter dette som en adkomstveg illustreres jo godt av det faktum at kun en liten halvtime etter at arbeidene med å etablere "hjulsporene" ble avsluttet så parkerte det en bil rett foran. Det fremstår jo ikke som noen adkomstveg, og når "gresset gror til" så blir den jo enda mindre synlig. Men det kan vel ikke være noen som helst tvil om at det også er hensikten med å gjøre det på denne måten.
Vi kunne jo ikke godta den situasjonen som nå oppstod, nemlig at vi etter å ha vunnet frem i alle mulig rettsinnstanser så stod vi fortsatt uten en fullverdig adkomstveg, fordi Hanne Sine Andresen fortsatt nekter å gjennomføre den handleplikten hun er pålagt gjennom en nå rettskraftig dom. Så den 13. Juni 2023 sendte vi via vår advokat en begjæring om tvangsgjennomføring av den nå rettskraftige dommen til Østre Innlandet Tingrett. Påstanden var enkelt å greit at vi selv skulle gis fullmakt til å gjennomføre tilbakeføringen til adkomstveg på vegne av Hanne Sine Andresen, å få dekket ytterligere påløpte juridiske kostnader, samt å på forskudd få dekket kostnadene ved å tilbakeføre adkomstvegen til slik den opprinnelig var.
Det ble en del frem og tilbake, og Hanne Sine Andresen argumenterte ovenfor retten med at hun har foretatt en hensiktsmessig tilbakeføring av grunnen og at hun har oppfylt punktene i tingrettens domsslutning. Hun argumenterte også med at adkomsten som nå er gjenopprettet er både funksjonell, praktisk og estetisk god. Til meg direkte så uttalte hun også at hun var stolt over det hun hadde gjort, og at hun hadde rettet opp en "skamplett" på eiendommen.
Den 23. Juli 2024 så kom svaret fra Østre Innlandet Tingrett, og jeg kan egentlig ikke si at jeg var overrasket over det retten kom frem til, nemlig at vi fikk fullt medhold på alle punkter. Alt annet ville jo vært fullstendig urimelig, selv om Hanne Sine Andresen sikkert fortsatt mener det motsatte.
Slutning fra Østre Innlandet Tingrett angående tvangsgjennomføring 18.07.2024
Den 9. september 2024 var endelig dagen hvor adkomstvegen skulle gjenoppstå. Denne dagen var det eksagt tre år og tre dager siden Hanne Sine Andresen fjernet adkomstvegen. Den entreprenøren som opprinnelig ga oss pristilbud på jobben hadde allikevel ikke ledig kapasitet denne høsten, så vi fikk i all hast et tilsvarende pristilbud fra Flagstad Maskin. Merk at Flagstad Maskin ikke har noen rolle i den konflikten i Sameiet Strandvegen 172/174 annet enn at firmaet ble engasjert for å gjenopprette adkomstvegen som på en rettsstirig måte ble fjernet av den ene parten i konflikten. Noe de gjorde på en utmerket måte. Så jeg kan absolutt anbefale Flagstad Maskin, som jeg opplevde som både dyktige og fleksible, til alle som trenger liknende tjenester fra en entreprenør.
Jeg vil også passe på å skryte litt av "kabelpåviseren" jeg hadde bestilt via https://ledningsportalen.no/. Han dukket opp som avtalt rett før arbeidet skulle starte og tegnet opp hvor han mente at trekkrøret for fiber lå ved tomtegrensa. Han traff eksagt der hvor trekkrøret lå så det ble enkelt å finne det for å skjøte det frem til husveggen.
Og sist men ikke minst an stor takk til en både hyggelig og superfleksibel montør fra firmaet Netel AS. Til tross for at ingen bestilling på fibertilknytning var lagt til Eidsiva Energi AS som eier fiberkabelen i området, så sørget han for at jeg fikk trekkerør som jeg kunne grave ned frem til husveggen, og dagen etter kom han og skjøtet det inn på trekkrøret som går frem til et koblingsskap litt lengre bort i gata, samt avsluttet trekkrøret i en koblingsboks på husveggen. Ekstraservice, ja det må være Netel det!
Da er endelig denne historien slutt, eller er den kanskje ikke det?
Å gå til søksmål er en alvorlig beslutning som bør vurderes nøye. Det er viktig å være klar over de potensielle økonomiske og personlige konsekvensene før man iverksetter rettslige skritt.
Før du går til søksmål, bør du vurdere andre måter å løse konflikten på, for eksempel:
Det anbefales sterkt å rådføre seg med en advokat før du tar beslutningen om å gå til søksmål. En advokat kan gi deg en vurdering av saken, informere deg om dine rettigheter og muligheter, og hjelpe deg med å vurdere risikoen ved å gå til søksmål.
Å gå til søksmål er en stor beslutning som bør tas med omhu. Det er viktig å veie de potensielle fordelene opp mot kostnadene og risikoen. Ved å være klar over konsekvensene kan du ta en mer informert beslutning.
Og så er det viktig å hele tiden ha i bakhodet at i et privat søksmål så blir reultatet som regel slik som ABBA sa det i 1980: "The winner takes it all". Med andre ord, det er dyrt å tape ett privat søksmål.
Sakskostnadene blir veldig fort så høye at jeg mener at det går på rettssikkerheten løs. Veldig mange av oss, meg selv inkludert, vil naturlig nok bli skremt av skyhøye sakskostnader som fort kommer opp i flere hundretusener av kroner. Selv om man føler seg sikker på å vinne frem i en sak, så er det jo ikke noen garanti for at man faktisk gjør det. Jeg mener derfor at en fremforhandlet løsning vil være den beste løsningen for begge parter i enhver tvist, dersom det i det hele tatt er mulig å få til. I akkurat denne saken så var det ikke det, partene var så uenige at forlik var helt utenkelig.
Du vil få se noen bilder som illustrerer noe av det som omtales i denne historien dersom du klikker her.
Jeg vil med jevne og ujevne mellomrom oppdatere denne siden med eventuelle etter mitt syn viktige hendelser i saken.
Hvorfor skrive ned dette, vil kanskje noen spørre seg?
Vel, jeg har vel egentlig ikke noe annet svar til det enn at det var det jeg nå ønsket å gjøre. Og som jeg skriver i oppsummeringen av historien så håper jeg at dette kan være til hjelp og inspirasjon for andre som havner i en tilsvarende situasjon. Det er min viktigste motivasjon.
Hvorfor publisere det offentlig, vil kanskje noen også spørre seg?
Til det så vil jeg si noe sånt som at «når man er med på leken så får man tåle streken», eller kanskje «du høster hva du sår». Eller noe annet akkurat like flåsete. 😀
Er hevn muligens et motiv her, og møter jeg meg selv kanskje litt i døra?
Tja, kanskje det, ørlite grann. Eller jeg ville kanskje svare med noe av det samme som Gene Hackman sa i en scene i den utmerkede filmen Crimson Tides: «They're fueling their missiles, we don't have time to f*** around!».
Selvsagt i overført betydning - men jeg tar faktisk dette veldig personlig og føler faktisk at her er vi begge "under angrep", for jeg er ikke det minste i tvil om at det som her ble gjort var personlig og direkte rettet mot meg/oss. Og er man under angrep, ja da "slår" man tilbake, i hvert fall om man ikke er av den typen som "vender det andre kinn til". Og som den britiske forfatteren Edward Bulwer-Lytton sa det i sitt teaterstykke "Richelieu" allerede i 1839: «The pen is mightier than the sword!».
Helt til slutt gjør jeg oppmerksom på at denne historien er fortalt sett i fra forfatterens ståsted, og at Hanne Sine Andresen ikke har fått mulighet til å uttale seg eller på noen måte bidra til historien og hvordan den skrives, annet enn gjennom sine egne handlinger. Jeg mener det er en korrekt og rettferdig fremstilling av fakta i saken, men er jo klar over at Hanne Sine Andresen mest sannsynlig ikke vil være enig i det.
Merk: Som det fremgår av domsslutningen fra Østre Innlandet Tingrett samt beslutningen fra Eidsivating Lagmannsrett så er det ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse av disse. Jeg legger til grunn at det samme gjelder for beslutningen fra Hedmarken Forliksråd samt Kjennelsen fra Norges Høyesterett ankeutvalg. Jeg støtter meg også til Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), spesifikt tvistelovens § 6-9 samt tvistelovens kapittel 14, som omhandler offentlig innsynsrett i sivile tvister.